Nyrealismen ca. 1905 – 1945

Den retningen som dominerte norsk litteratur i perioden 1900 – 1945 kalles for ”Nyrealismen”

I overgangen til 1900 – tallet, forsvinner De Fire Store en etter en, og Nyromantikken viker for en ny realisme. Samfunnsproblemer og etiske dilemmaer kommer igjen inn i litteraturen. Grunnlaget for denne nye realismen er det industrielle gjennombruddet som skjer i Norge like etter århundreskiftet. Vi får en stor økonomisk vekst, en økende arbeiderklasse og urbaniseringen står på for fullt. Arbeidernes liv skildres i stor grad av forfatterne, og de blir mer opptatt av de moralske problemer til menneskene rundt dem og situasjonene de er i. I Nyrealismen er det særlig romanen som er den dominerende sjangeren.

Etter Bjørnsons død ble Knut Hamsun en sosial og folkelig dikter og han gikk nærmere inn på de konfliktene som oppstod mellom gammelt og nytt, mellom nyromantikk og nyrealisme. Sammen med Hamsun var en ny generasjon klar for å ”ta over”. I 1907 debuterte en rekke forfattere, 1907-generasjonen”, som gikk i samme retning. De søkte etter individets røtter i både samfunnet og historien. Med samfunnsendringen leter forfatterne etter svar på de mange krisene som endringene fører med seg. Med etiske spørsmål i sentrum forsøker de å etablere et nytt og meningsfullt samfunn etter nyromantikkens fall i 1890 – årene. På bakgrunn av dette kalles perioden for nyrealisme, eller etisk realisme.

Etter hvert som tiden gikk, fikk Norge også en medierevolusjon. Kulturbildet ble i stor grad endret av filmen, radioen og grammofonen. Dette var helt nytt, noe enestående. Levende bilder, kassetmusikk – musikk som kom som ut fra luften var uforståelig for folk flest. Likevel virket denne utviklingen innenfor media lite på litteraturen i seg selv. Faktisk begynte folk å lese enda mer, og avisene fikk stor betydning i mediekonkurransen. Kommunikasjonen mellom forskjellige byer og steder ble bedre og bedre takket være media, og debatter om de ulike emnene ble igjen satt i gang.

De norske forfatterne Sigrid Undset og Knut Hamsun fikk begge Nobelpris i litteratur i denne perioden. De to var svært skeptiske til den nye tiden, og de delte ikke folk flests begeistring for de nye oppfinnelsene og motene i kultur- og samfunnslivet. Både Hamsun og Undset skrev samtidsromaner, men de mest kjente romanene deres er de som hadde handling som var lagt til fortiden. Der Hamsun foretrakk den nærmeste fortid, gikk Undset helt tilbake til middelalderen.

Til tross for at det er vanskelig å finne klare skiller mellom realisme og romantikk, og nyromantikk og nyrealisme, finner man noen ulikheter mellom disse. Perioden fra 1890 – 1905 var en overgang fra nyromantikken, som i stor grad var preget av realismen, til nyrealismen. Derfor er diktningen i denne perioden uklar, tekstene er vanskelig å bestemme om er realistiske eller nyrealistiske. Nyrealistene som Undset, Øverland og Bull var opptatt av mer enn bare samfunnsproblemer slik som Ibsen, Kielland, Bjørnson og Lie. For de fire store realistene, var hovedmålet å sette samfunnsproblemer under debatt. Mens nyrealistene også var opptatt av kjærlighet og glede.